Jó 24
Studentmållagsbibelen frå 1921 (NORSMB) vs VC
1 Kvi hev ’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
1 Por que não reserva tempos para si o Todo-poderoso? E por que ignoram seus dias os que lhe são fiéis?
2 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
2 Os maus mudam as divisas das terras, e fazem pastar o rebanho que roubaram.
3 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
3 Empurram diante de si o jumento do órfão, e tomam em penhor o boi da viúva.
4 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
4 Afastam os pobres do caminho, todos os miseráveis da região precisam esconder-se.
5 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
5 Como os asnos no deserto, saem para o trabalho, à procura do que comer, à procura do pão para seus filhos.
6 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
6 Ceifam a forragem num campo, vindimam a vinha do ímpio.
7 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
7 Passam a noite nus, sem roupa, sem cobertor contra o frio.
8 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
8 São banhados pelas chuvas da montanha; sem abrigo, abraçam-se com as rochas.
9 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
9 Arrancam o órfão do seio materno, tomam em penhor as crianças do pobre.
10 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
10 Andam nus, despidos, esfomeados, carregam feixes.
11 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
11 Espremem o óleo nos celeiros, pisam os lagares, morrendo de sede.
12 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
12 Sobe da cidade o estertor dos moribundos, a alma dos feridos grita: Deus não ouve suas súplicas.
13 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
13 Outros são rebeldes à luz, não conhecem seus caminhos, não habitam em suas veredas.
14 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
14 O homicida levanta-se quando cai o dia, para matar o pobre e o indigente; o ladrão vagueia durante a noite.
15 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
15 O adúltero espreita o crepúsculo: Ninguém me verá, diz ele, e põe um véu no rosto.
16 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
16 Nas trevas, forçam as casas; escondem-se durante o dia; não conhecem a luz.
17 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
17 Para eles, com efeito, a manhã é uma sombra espessa, pois estão acostumados aos terrores da noite.
18 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
18 Correm rapidamente à superfície das águas, sua herança é maldita na terra; já não tomarão o caminho das vinhas.
19 Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda.
19 Como a seca e o calor absorvem a água das neves, assim a região dos mortos engole os pecadores.
20 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
20 O ventre que o gerou, esquece-o, os vermes fazem dele as suas delícias; ninguém mais se lembra dele.
21 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han ’kje vel.
21 A iniqüidade é quebrada como uma árvore. Maltratava a mulher estéril e sem filhos, não fazia o bem à viúva;
22 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
22 punha sua força a serviço dos poderosos. Levanta-se e já não pode mais contar com a vida.
23 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
23 Ele lhes dá segurança e apoio, mas seus olhos vigiam seus caminhos.
24 Høgt stig dei, brått - dei er ’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
24 Levantam-se, subitamente já não existem; caem; como os outros, são arrebatados, são ceifados como cabeças de espigas.
25 Er det ’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
25 Se assim não é, quem me desmentirá, quem reduzirá a nada as minhas palavras?
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 24, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.