Jó 30
Det Norsk Bibelselskap (DNB) vs VC
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 Agora zombam de mim os mais jovens do que eu, aqueles cujos pais eu desdenharia de colocar com os cães de meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 Que faria eu com o vigor de seus braços? Não atingirão a idade madura.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 Reduzidos a nada pela miséria e a fome, roem um solo árido e desolado.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Colhem ervas e cascas dos arbustos, por pão têm somente a raiz das giestas.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 São postos para fora do povo, gritam com eles como se fossem ladrões,
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 moram em barrancos medonhos, em buracos de terra e de rochedos.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Ouvem-se seus gritos entre os arbustos, amontoam-se debaixo das urtigas,
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 filhos de infames e de gente sem nome que são expulsos da terra!
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 Agora sou o assunto de suas canções, o tema de seus escárnios;
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 afastam-se de mim com horror, não receiam cuspir-me no rosto.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Desamarraram a corda para humilhar-me, sacudiram de si todo o freio diante de mim.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 À minha direita levanta-se a raça deles, tentam atrapalhar meus pés, abrem diante de mim o caminho da sua desgraça.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Cortam minha vereda para me perder, trabalham para minha ruína.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Penetram como por uma grande brecha, irrompem entre escombros.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 O pavor me invade. Minha esperança é varrida como se fosse pelo vento, minha felicidade passa como uma nuvem.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 Agora minha alma se dissolve, os dias de aflição me dominaram.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 A noite traspassa meus ossos, consome-os; os males que me roem não dormem.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Com violência segura a minha veste, aperta-me como o colarinho de minha túnica.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Deus jogou-me no lodo, tenho o aspecto da poeira e da cinza.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 Clamo a ti, e não me respondes; ponho-me diante de ti, e não olhas para mim.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tornaste-te cruel para comigo, atacas-me com toda a força de tua mão.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Arrebatas-me, fazes-me cavalgar o tufão, aniquilas-me na tempestade.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Eu bem sei, levas-me à morte, ao lugar onde se encontram todos os viventes.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 Mas poderá aquele que cai não estender a mão, poderá não pedir socorro aquele que perece?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Não chorei com os oprimidos? Não teve minha alma piedade dos pobres?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Esperava a felicidade e veio a desgraça, esperava a luz e vieram as trevas.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 Minhas entranhas abrasam-se sem nenhum descanso, assaltaram-me os dias de aflição.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Caminho no luto, sem sol; levanto-me numa multidão de gritos,
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 tornei-me irmão dos chacais e companheiro dos avestruzes.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 Minha pele enegrece-se e cai, e meus ossos são consumidos pela febre.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 Minha cítara só dá acordes lúgubres, e minha flauta sons queixosos.
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.