Jó 30
Det Norsk Bibelselskap (DNB) vs NAA
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 “Mas agora zombam de mim os que têm menos idade do que eu, cujos pais eu não teria aceito nem para colocar ao lado dos cães do meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 De que também me serviria a força de suas mãos, se eles são homens cujo vigor já desapareceu?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 Enfraqueceram de tanto passar fome e necessidade; roem a terra seca, desde muito em ruínas e desolada.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Apanham malvas e folhas de arbustos e se alimentam de raízes de zimbro.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 São expulsos do meio das pessoas; grita-se contra eles, como se grita atrás de um ladrão.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 Têm de morar nos desfiladeiros sombrios, nas cavernas da terra e das rochas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Uivam entre os arbustos e se ajuntam debaixo dos espinheiros.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 São filhos de doidos, gente sem nome, e são escorraçados da terra.”
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 “Mas agora sou a canção de deboche dessa gente; sirvo de provérbio no meio deles.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 Eles me detestam, fogem para longe de mim e não têm receio de me cuspir no rosto.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Deus afrouxou a corda do meu arco e me oprimiu; por isso, sacudiram de si o freio diante de mim.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 À minha direita se levanta um bando e me empurra, e contra mim prepara o seu caminho de destruição.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Arruínam o meu caminho; promovem a minha destruição sem a ajuda de ninguém.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Vêm contra mim como por uma grande brecha e se revolvem avante no meio das ruínas.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 Sobrevieram-me pavores; a minha honra é como que varrida pelo vento; como nuvem passou a minha felicidade.”
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 “Agora a minha alma se derrama dentro de mim; os dias da aflição se apoderam de mim.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 A noite perfura os meus ossos, e o mal que me corrói não descansa.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Pela grande violência do meu mal está desfigurada a minha roupa; este mal me envolve como a gola da minha túnica.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Deus me lançou na lama, e me tornei semelhante ao pó e à cinza.”
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 “Clamo a ti, ó Deus, e não me respondes; estou em pé, mas apenas olhas para mim.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tu foste cruel comigo; e, com a força da tua mão, me atacas.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Tu me levantas sobre o vento e me fazes cavalgá-lo; no estrondo da tempestade me jogas de um lado para outro.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Pois eu sei que me levarás à morte e à casa destinada a todos os vivos.”
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 “Não é fato que de um montão de ruínas um homem estenderá a sua mão? E, na sua desventura, não levantará um grito por socorro?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Por acaso, não chorei por aquele que atravessava dias difíceis? Não se angustiou a minha alma pelo necessitado?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Quando eu esperava o bem, eis que me veio o mal; esperava a luz, e veio a escuridão.”
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 “O meu íntimo se agita sem cessar; e dias de aflição me sobrevêm.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Tenho a pele queimada, mas não pelo sol; levanto-me na congregação e clamo por socorro.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 Sou irmão dos chacais e companheiro de avestruzes.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 A minha pele escurece e cai; os meus ossos queimam de febre.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 Por isso, a minha harpa é usada para fazer lamentações, e a minha flauta, para acompanhar os que choram.”
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.