Jó 30
Det Norsk Bibelselskap (DNB) vs NTLH
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 “Mas agora homens mais moços do que eu zombam de mim. Os pais deles não valem nada; eu não poria essa gente nem com os cachorros que cuidam do meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 De que me serviria a força dos seus braços? São homens magros,
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 enfraquecidos de tanto passar fome e miséria. À noite, na solidão de lugares desertos, eles têm de roer raízes secas.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Pegam ervas e cascas de árvores e se alimentam de raízes que não servem para comer.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 São expulsos do meio das pessoas, que os espantam, aos gritos, como se eles fossem ladrões.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 Têm de morar em barrancos medonhos, em cavernas ou nas rochas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Uivam no meio das moitas e se ajuntam debaixo dos espinheiros.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 Raça inútil, gente sem nome, são enxotados do país.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 “Mas agora essa gente vem e zomba de mim; para eles eu não passo de uma piada.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 Sentem nojo de mim e se afastam e chegam até a me cuspir na cara.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Deus me enfraqueceu e me humilhou, e por isso, furiosos, eles se viram contra mim.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 Essa raça de gente ruim me ataca, me faz correr e procura acabar comigo.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Eles não deixam que eu fuja, procuram me destruir, e ninguém os faz parar.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Entram por uma brecha da muralha e no meio das ruínas se jogam contra mim.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 Eu fico apavorado. A minha honra foi como que varrida para longe pelo vento; a minha prosperidade passou como se fosse uma nuvem.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 “Agora já não tenho vontade de viver; o desespero tomou conta de mim.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 De noite os ossos me doem muito; a dor que me atormenta não para.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Deus me agarrou pela garganta com tanta violência, que desarrumou a minha roupa.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Ele me atirou na lama; eu não valho mais do que o pó ou a cinza.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 “Ó Deus, eu clamo pedindo a tua ajuda, e não me respondes; eu oro a ti, e não te importas comigo.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tu me tratas com crueldade e me persegues com todo o teu poder.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Fazes com que o vento me carregue e numa tempestade violenta me jogas de um lado para outro.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Bem sei que me levarás à Terra da Morte, o lugar de encontro marcado para todos os vivos.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 Por que atacas um homem arruinado, que não pode fazer nada, a não ser pedir piedade?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Por acaso, não chorei com as pessoas aflitas? Será que não tive pena dos pobres?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Eu esperava a felicidade, e veio a desgraça; eu aguardava a luz, e chegou a escuridão.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 “O meu coração está agitado e não descansa; só tenho vivido dias de aflição.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Levo uma vida triste, como um dia sem sol; eu me levanto diante de todos e peço ajuda.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 A minha voz é um gemido triste, como os uivos do lobo ou os gritos do avestruz.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 A minha pele está ficando preta, e o meu corpo queima de febre.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 Eu costumava ouvir a música alegre de liras e flautas, mas agora só escuto gente chorando e soluçando.
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.