Jó 30
Det Norsk Bibelselskap (DNB) vs BKJ
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 Mas agora, aqueles que são mais jovens do que eu estão rindo de mim, cujos pais eu teria recusado deixar com os cães de meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 Sim, para onde poderia a força de suas mãos me acrescentar, em quem a idade avançada havia perecido?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 Por necessidade e fome eles estiveram solitários; fugindo para dentro do deserto em tempos passados, assolado e devastado.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Eles cortavam malvas dos arbustos, e raízes de zimbro para lhes alimentar.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 Eles eram expulsos do meio dos homens (e gritavam atrás deles como atrás de um ladrão),
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 para habitarem nos penhascos dos vales, nas cavernas da terra e nas rochas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Entre os arbustos eles zurravam; debaixo das urtigas eles se ajuntavam.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 Eles eram filhos de tolos, sim, filhos de homens da base; eram mais vis do que a terra.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 E agora eu sou a sua canção, sim, eu sou o seu motivo de riso.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 Eles me abominam, fogem para longe de mim, e não se poupam em cuspir na minha face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Porque ele soltou meu cordão, e me afligiu, eles também soltaram o freio diante de mim.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 À minha mão direita levanta-se a juventude; eles empurram meus pés para longe, e levantam contra mim os caminhos de sua destruição.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Eles deterioram o meu caminho; promovem a minha calamidade; eles não têm ajudador.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Eles vieram sobre mim como uma grande destruição de águas; na assolação eles rolaram sobre mim.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 Terrores vêm sobre mim; eles perseguem minha alma como o vento; e minha prosperidade passou como uma nuvem.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 E agora minha alma se derrama sobre mim; os dias de aflição se apoderaram de mim.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 Meus ossos são perfurados dentro de mim no período da noite, e meus tendões não têm descanso.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Pela grande força da minha enfermidade minhas vestes mudaram; elas grudam em mim como a gola da minha túnica.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Ele me lançou na lama, e eu me tornei como pó e cinzas.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 Eu clamo a ti, e tu não me ouves; levanto-me, e tu não me consideras.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tornaste-te cruel para mim; com tua mão forte tu te opões contra mim.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Tu me elevas ao vento, fazes-me cavalgar sobre ele, e dissolves o meu bem.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Porque eu sei que me levarás à morte, e à casa determinada a todos os viventes.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 Porém ele não estenderá sua mão ao túmulo, ainda que eles clamem na sua destruição.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Não chorei por aquele que estava atribulado; não se afligiu a minha alma pelo pobre?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Quando eu procurei pelo bem, o mal veio sobre mim; e quando eu esperei pela luz, vieram trevas.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 As minhas entranhas ferveram, e não descansaram; os dias da aflição me impediram.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Saí pranteando sem o sol; levantei-me e clamei na congregação.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 Eu sou um irmão para dragões, e companhia para corujas.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 Minha pele está preta sobre mim, e meus ossos estão queimados pelo calor.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 A minha harpa também se tornou em pranto, e o meu órgão na voz dos que choram.
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.