Jó 30
Det Norsk Bibelselskap (DNB) vs ARA
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 Mas agora se riem de mim os de menos idade do que eu, e cujos pais eu teria desdenhado de pôr ao lado dos cães do meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 De que também me serviria a força das suas mãos, homens cujo vigor já pereceu?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 De míngua e fome se debilitaram; roem os lugares secos, desde muito em ruínas e desolados.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Apanham malvas e folhas dos arbustos e se sustentam de raízes de zimbro.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 Do meio dos homens são expulsos; grita-se contra eles, como se grita atrás de um ladrão;
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 habitam nos desfiladeiros sombrios, nas cavernas da terra e das rochas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Bramam entre os arbustos e se ajuntam debaixo dos espinheiros.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 São filhos de doidos, raça infame, e da terra são escorraçados.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 Mas agora sou a sua canção de motejo e lhes sirvo de provérbio.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 Abominam-me, fogem para longe de mim e não se abstêm de me cuspir no rosto.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Porque Deus afrouxou a corda do meu arco e me oprimiu; pelo que sacudiram de si o freio perante o meu rosto.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 À direita se levanta uma súcia, e me empurra, e contra mim prepara o seu caminho de destruição.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Arruínam a minha vereda, promovem a minha calamidade; gente para quem já não há socorro.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Vêm contra mim como por uma grande brecha e se revolvem avante entre as ruínas.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 Sobrevieram-me pavores, como pelo vento é varrida a minha honra; como nuvem passou a minha felicidade.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 Agora, dentro de mim se me derrama a alma; os dias da aflição se apoderaram de mim.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 A noite me verruma os ossos e os desloca, e não descansa o mal que me rói.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Pela grande violência do meu mal está desfigurada a minha veste, mal que me cinge como a gola da minha túnica.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Deus, tu me lançaste na lama, e me tornei semelhante ao pó e à cinza.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 Clamo a ti, e não me respondes; estou em pé, mas apenas olhas para mim.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tu foste cruel comigo; com a força da tua mão tu me combates.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Levantas-me sobre o vento e me fazes cavalgá-lo; dissolves-me no estrondo da tempestade.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Pois eu sei que me levarás à morte e à casa destinada a todo vivente.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 De um montão de ruínas não estenderá o homem a mão e na sua desventura não levantará um grito por socorro?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Acaso, não chorei sobre aquele que atravessava dias difíceis ou não se angustiou a minha alma pelo necessitado?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Aguardava eu o bem, e eis que me veio o mal; esperava a luz, veio-me a escuridão.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 O meu íntimo se agita sem cessar; e dias de aflição me sobrevêm.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Ando de luto, sem a luz do sol; levanto-me na congregação e clamo por socorro.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 Sou irmão dos chacais e companheiro de avestruzes.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 Enegrecida se me cai a pele, e os meus ossos queimam em febre.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 Por isso, a minha harpa se me tornou em prantos de luto, e a minha flauta, em voz dos que choram.
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.