Jó 30
Norwegian Version (NOR) vs ARC
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 Mas agora se riem de mim os de menos idade do que eu, e cujos pais eu teria desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 De que também me serviria a força das suas mãos, força de homens cuja velhice esgotou-lhes o vigor?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 De míngua e fome se debilitaram; e recolhiam-se para os lugares secos, tenebrosos, assolados e desertos.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Apanhavam malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento eram raízes dos zimbros.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 Do meio dos homens eram expulsos (gritava-se contra eles como contra um ladrão),
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 para habitarem nos barrancos dos vales e nas cavernas da terra e das rochas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Bramavam entre os arbustos e ajuntavam-se debaixo das urtigas.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 Eram filhos de doidos e filhos de gente sem nome e da terra eram expulsos.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 Mas agora sou a sua canção e lhes sirvo de provérbio.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 Abominam-me, e fogem para longe de mim, e no meu rosto não se privam de cuspir.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Porque Deus desatou a sua corda e me oprimiu; pelo que sacudiram de si o freio perante o meu rosto.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 À direita se levantam os moços; empurram os meus pés e preparam contra mim os seus caminhos de destruição.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Desbaratam-me o meu caminho; promovem a minha miséria; uma gente que não tem nenhum ajudador.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Vêm contra mim como por uma grande brecha e revolvem-se entre a assolação.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 Sobrevieram-me pavores; como vento perseguem a minha honra, e como nuvem passou a minha felicidade.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 E agora derrama-se em mim a minha alma; os dias da aflição se apoderaram de mim.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 De noite, se me traspassam os meus ossos, e o mal que me corrói não descansa.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Pela grande força do meu mal se demudou a minha veste, que, como a gola da minha túnica, me cinge.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Lançou-me na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 Clamo a ti, mas tu não me respondes; estou em pé, mas para mim não atentas.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tornaste-te cruel contra mim; com a força da tua mão resistes violentamente.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre ele e derretes-me o ser.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Porque eu sei que me levarás à morte e à casa do ajuntamento destinada a todos os viventes.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 Mas não estenderás a mão para um montão de terra, se houver clamor nele na sua desventura?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Porventura, não chorei sobre aquele que estava aflito, ou não se angustiou a minha alma pelo necessitado?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Todavia, aguardando eu o bem, eis que me veio o mal; e, esperando eu a luz, veio a escuridão.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 O meu íntimo ferve e não está quieto; os dias da aflição me surpreenderam.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Denegrido ando, mas não do sol; levantando-me na congregação, clamo por socorro.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 Irmão me fiz dos dragões, e companheiro dos avestruzes.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 Enegreceu-se a minha pele sobre mim, e os meus ossos estão queimados do calor.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 Pelo que se tornou a minha harpa em lamentação, e a minha flauta, em voz dos que choram.
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.