Jó 30
Norwegian Version (NOR) vs ACF
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
1 Agora, porém, se riem de mim os de menos idade do que eu, cujos pais eu teria desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
2 De que também me serviria a força das mãos daqueles, cujo vigor se tinha esgotado?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
3 De míngua e fome se debilitaram; e recolhiam-se para os lugares secos, tenebrosos, assolados e desertos.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
4 Apanhavam malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento eram as raízes dos zimbros.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
5 Do meio dos homens eram expulsos, e gritavam contra eles, como contra o ladrão;
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
6 Para habitarem nos barrancos dos vales, e nas cavernas da terra e das rochas.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
7 Bramavam entre os arbustos, e ajuntavam-se debaixo das urtigas.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
8 Eram filhos de doidos, e filhos de gente sem nome, e da terra foram expulsos.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
9 Agora, porém, sou a sua canção, e lhes sirvo de provérbio.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
10 Abominam-me, e fogem para longe de mim, e no meu rosto não se privam de cuspir.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
11 Porque Deus desatou a sua corda, e me oprimiu, por isso sacudiram de si o freio perante o meu rosto.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
12 À direita se levantam os moços; empurram os meus pés, e preparam contra mim os seus caminhos de destruição.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
13 Desbaratam-me o caminho; promovem a minha miséria; contra eles não há ajudador.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
14 Vêm contra mim como por uma grande brecha, e revolvem-se entre a assolação.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
15 Sobrevieram-me pavores; como vento perseguem a minha honra, e como nuvem passou a minha felicidade.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
16 E agora derrama-se em mim a minha alma; os dias da aflição se apoderaram de mim.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
17 De noite se me traspassam os meus ossos, e os meus nervos não descansam.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
18 Pela grandeza do meu mal está desfigurada a minha veste, que, como a gola da minha túnica, me cinge.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
19 Lançou-me na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
20 Clamo a ti, porém, tu não me respondes; estou em pé, porém, para mim não atentas.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
21 Tornaste-te cruel contra mim; com a força da tua mão resistes violentamente.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
22 Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre ele, e derretes-me o ser.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
23 Porque eu sei que me levarás à morte e à casa do ajuntamento determinada a todos os viventes.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
24 Porém não estenderá a mão para o túmulo, ainda que eles clamem na sua destruição.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
25 Porventura não chorei sobre aquele que estava aflito, ou não se angustiou a minha alma pelo necessitado?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
26 Todavia aguardando eu o bem, então me veio o mal, esperando eu a luz, veio a escuridão.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
27 As minhas entranhas fervem e não estão quietas; os dias da aflição me surpreendem.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
28 Denegrido ando, porém não do sol; levantando-me na congregação, clamo por socorro.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
29 Irmão me fiz dos chacais, e companheiro dos avestruzes.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
30 Enegreceu-se a minha pele sobre mim, e os meus ossos estão queimados do calor.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
31 A minha harpa se tornou em luto, e o meu órgão em voz dos que choram.
Atalhos do teclado
- Capítulo anterior←
- Próximo capítulo→
- Versículo anteriork
- Próximo versículoj
- Limpar seleçãoEsc
- Esta ajuda?
Estude este capítulo no WhatsApp
Peça à IA da Bíblia Fala para explicar Jó 30, comparar traduções ou montar um estudo — tudo direto pelo WhatsApp.